Lesing på barnetrinnet
Lesing er ikkje ein ferdighet som du "berre lærer ein gong", men krev at ein les ofte og jamt, slik at ein bevarer og utviklar eigne leseferdigheiter. Det kan vere ei utfordring å inspirere barn til å lese så mykje som er nødvendig for deira leseutvikling, kanskje spesielt dei barna som har lese- og skrivevanskar eller konsentrasjonsvanskar av eit slag. Då er det viktig at leseopplæringa blir tilpassa barnas ulike føresetnadar og interesser, slik at lesinga ikkje blir for vanskeleg eller keisam. Dersom ein som lærar er flink til å finne tak i lesestoff som høver til de enkelte barnas evner, føresetnadar og interesser, kan det bidra til å auke barnas leselyst, som igjen kan påverke barnas skriveglede. Her har eg presentert nokre få barnebøker innanfor skjønnlitteraturen med ulike tema som kan passe til barn med ulike interesser og leseferdigheiter. Eg har også skrive eit lite utdrag frå kvar av bøkene som kan nyttes til høgtlesing, og som kan fange barnas interesse slik at dei blir nysgjerrige på kva som skjer vidare i boka. På den måten kan man inspirere barna til å ville lese resten av boka, til å skrive ei forteljing om kva som skjer vidare i historia.
Astrid Lindgrens "Mio min Mio"
Boka handlar om Bosse, ein adoptert gut som ikkje trivst med foreldra sine og livet sitt i Stockholm. Bosse kjem seg på magisk vis til Landet i det fjerne saman med ein ånd, og der finn han den verkelege faren sin, Kongen. Kongen kallar ham for Mio, som er det eigentlege namnet hans. I Landet i det fjerne treffer Mio en gut, Yum Yum, som liknar heilt på bestevennen Benke i Stockholm. Saman bestemmer dei seg for å ta opp kampen mot den slemme Riddar Kato, som har tatt mange barn til fange og gjort dei om til fuglar som er dømd til å sirkle rundt borga hans i all evigheit. Dei to gutane legg ut på ein spennande og farlig ferd, saman med Mios hest Miramis, til den svarte borga for å slåst mot Ridder Kato.
«Mio min Mio» er ei spennande, og til tider skummel, bok som eg hugsar svært godt frå min eigen barndom. Ho er prega av mange eventyrtrekk, og kan såleis nyttes også i sjangerundervisning i norskfaget. Boka passer for elevar på barnetrinnet som liker spennande forteljingar, noko eg har inntrykk av at dei aller fleste elevane gjer, og egner seg derfor godt som høgtlesing for ei større gruppe (klasse). Det kan tenkjast at delar av historia er for skummel for dei aller minste, mens ho lenger opp i trinna godt kan nyttes som utgangspunkt for skriveoppgåver eller eigen lesing. Til dømes kan læraren lese starten på eit kapittel, og så kan elevane skrive resten av kapitlet, individuelt eller i grupper. Læraren kan også lese eit kapittel for å gjere elevane nysgjerrige på kva som skjer vidare, og på den måten inspirere elevane til å lese resten av boka sjølv. Boka blei filmatisert i 1987, og kan nyttes som eksempel på adaptasjon i norskundervisinga.
Eit kort utdrag av boka:
”Jeg sto der midt på gulvet i stua og hørte gjennom det åpne vinduet hvordan Sorgfugl sang utenfor. Han hadde sunget for meg mange kvelder i rosenhagen, men jeg hadde ikke forstått hva det var han sang om. Nå visste jeg det. Han sang om alle dem som var røvet, om den vesle datteren til veversken, om brødrene til Nonno og søsteren til Jiri og om mange, mange andre som den onde Ridder Kato hadde fanget og ført til sin borg…
” Ridder Kato! Å, jeg var så redd for ham, så redd, så redd! Men da jeg sto der i stua og hørte Sorgfugl synge, så hendte det noe underlig med meg. Jeg visste plutselig hvorfor jeg hadde ridd gjennom Den Dunkle skogen i natt! Bortenfor Den Dunkle skogen begynte grensemarkene til Landet Utenfor. Og det var dit jeg egentlig skulle. Dit skulle jeg for å kjempe mot Ridder Kato, enda jeg var så redd, så redd. Ja, jeg var så redd at jeg bare ville gråte da jeg tenkte på hva jeg nå måtte gjøre.”
«Mio min Mio» er ei spennande, og til tider skummel, bok som eg hugsar svært godt frå min eigen barndom. Ho er prega av mange eventyrtrekk, og kan såleis nyttes også i sjangerundervisning i norskfaget. Boka passer for elevar på barnetrinnet som liker spennande forteljingar, noko eg har inntrykk av at dei aller fleste elevane gjer, og egner seg derfor godt som høgtlesing for ei større gruppe (klasse). Det kan tenkjast at delar av historia er for skummel for dei aller minste, mens ho lenger opp i trinna godt kan nyttes som utgangspunkt for skriveoppgåver eller eigen lesing. Til dømes kan læraren lese starten på eit kapittel, og så kan elevane skrive resten av kapitlet, individuelt eller i grupper. Læraren kan også lese eit kapittel for å gjere elevane nysgjerrige på kva som skjer vidare, og på den måten inspirere elevane til å lese resten av boka sjølv. Boka blei filmatisert i 1987, og kan nyttes som eksempel på adaptasjon i norskundervisinga.
Eit kort utdrag av boka:
”Jeg sto der midt på gulvet i stua og hørte gjennom det åpne vinduet hvordan Sorgfugl sang utenfor. Han hadde sunget for meg mange kvelder i rosenhagen, men jeg hadde ikke forstått hva det var han sang om. Nå visste jeg det. Han sang om alle dem som var røvet, om den vesle datteren til veversken, om brødrene til Nonno og søsteren til Jiri og om mange, mange andre som den onde Ridder Kato hadde fanget og ført til sin borg…
” Ridder Kato! Å, jeg var så redd for ham, så redd, så redd! Men da jeg sto der i stua og hørte Sorgfugl synge, så hendte det noe underlig med meg. Jeg visste plutselig hvorfor jeg hadde ridd gjennom Den Dunkle skogen i natt! Bortenfor Den Dunkle skogen begynte grensemarkene til Landet Utenfor. Og det var dit jeg egentlig skulle. Dit skulle jeg for å kjempe mot Ridder Kato, enda jeg var så redd, så redd. Ja, jeg var så redd at jeg bare ville gråte da jeg tenkte på hva jeg nå måtte gjøre.”
Anne-Cath Vestlys Knerten-bøker
Bøkene og Lillebror og Knerten er ein av Anne-Cath Vestlys mest kjente seriar, og tre av dei er også filmatisert i nyare tid (2009-2011). Bøkene handlar om Lillebror som er minstemann i familien, noko som ikkje alltid er like greitt. Mor jobbar heile dagen, mens storebror Phillip er på skulen og far pendlar. I tillegg har familien nylig flytta til ein nytt stad, og Lillebror blir overlate til seg sjølv på dagtid. Men heldigvis finn Lillebror Knerte, ei fururot som ser heilt ut som eit lite menneske, og han blir Lillebrors beste venn. Saman møter dei ein ny kvardag fylt av spenning og dramatikk.
Bøkene passar best for barn i alderen 3-6 år, og egner seg derfor godt som høgtlesing på første trinn i skulen. På første tinn er dei fleste elevane i startfasen av lese- og skriveopplæringa, og då kan høgtlesing vere ein god metode for å «hente fram» barnas interesse for bøker og lesing. Knerten-bøkene er både spennande, dramatiske og morosame, og etter mi erfaring passar dei for dei fleste. Mange barn kan nok også kjenne seg igjen i fleire av forteljingane, som tematiserer det å vere minstemann i ein familie, og det å skulle skaffe seg vener på ein ny stad.
Eit utdrag frå den første boka i serien, «Lillebror og Knerten»:
«Først tok han en planke, men det var ikke lett å få spikret en planke oppå der igjen, for da stod den på smale siden liksom, men hvis han heller satte plankebitene i spiss mot hverandre, da var det visst lettere. Nå måtte han bruke hammeren, da. Ikke slå på tommeltotten, ikke slå på tommeltotten, nei, den spikeren ble visst litt skjev, enda så mye han slo på den. – «Så prøver vi en til da,» sa Lillebror. Han hadde det så travelt at han ikke hadde tid til å høre etter bussen engang.
Det ble et spisst, lite, rart hus. Lillebror forsøkte å krype inn i det, men det var for lite… - «Altså er det ikke meg som skal bo i det,» sa Lillebror. «Jeg kan jo ikke bo i et hus som er for lite for meg.» Han prøvde å løfte det opp og træ det over hodet. Da stod han på en måte inni huset, men det rakk ham ikke lenger enn til knærne. «Nei, det er helt sikkert ikke meg som bor i det,» sa han. Han så seg om. Litt lenger borte lå det noen grener og røtter, som far hadde hugget av et gammelt tre. «Vi får knerte av de grenene litt,» hadde han sagt, «for de går jo helt innpå huset,» og så hadde han knertet i vei med øks, da. En av de grenene eller røttene så akkurat ut som et lite menneske. Den hadde både armer og ben og et lite hode.
«Det er nok deg som bor i dette huset – Knerten,» sa Lillebror. «Knerten? – Det var et fint navn! Det er akkurat det du heter. Du kan være kameraten min, for det er ikke noen andre her. Jeg og deg, vi er venner, ikke sant, og nå kan du bo inni huset ditt, så kan jeg komme på besøk.» Lillebror banket på det vesle spisse huset. – «Er du hjemme, Knerten?» Det svarte ikke derinne. Han måtte visst kikke inn. «Neimen ligger du og sover midt på dagen du, da? Du var nok sent oppe i går kveld, tenker jeg. I dag skal du legge deg tidlig, det skal jeg passe på. Kom, skal vi klatre opp på det høye fjellet der og snakke med dragen».
«Kanskje du skal gå opp på det fjellet helt alene,» sa Knerten.
«Ja, men da må du love å vente på meg. Du får ikke lov til å gå inn i huset ditt igjen,» sa Lillebror. Han tok med seg en liten hyssingstump. «Jeg skal binde dragen, skjønner du,» sa han. «Hvis vi har den i bånd, så er den ikke så farlig. Kom du også, Knerten! Det er moro å klatre, vet du!»
Men Knerten kunne jo ikke klatre alene, så han sa bare: «Jeg gidder ikke.»
«Du skal ikke si gidder ikke,» sa Lillebror. «Det er det verste jeg vet. Du kan heller si at du arbeider med maten til dragen. «Å,» sa Knerten.»
Bøkene passar best for barn i alderen 3-6 år, og egner seg derfor godt som høgtlesing på første trinn i skulen. På første tinn er dei fleste elevane i startfasen av lese- og skriveopplæringa, og då kan høgtlesing vere ein god metode for å «hente fram» barnas interesse for bøker og lesing. Knerten-bøkene er både spennande, dramatiske og morosame, og etter mi erfaring passar dei for dei fleste. Mange barn kan nok også kjenne seg igjen i fleire av forteljingane, som tematiserer det å vere minstemann i ein familie, og det å skulle skaffe seg vener på ein ny stad.
Eit utdrag frå den første boka i serien, «Lillebror og Knerten»:
«Først tok han en planke, men det var ikke lett å få spikret en planke oppå der igjen, for da stod den på smale siden liksom, men hvis han heller satte plankebitene i spiss mot hverandre, da var det visst lettere. Nå måtte han bruke hammeren, da. Ikke slå på tommeltotten, ikke slå på tommeltotten, nei, den spikeren ble visst litt skjev, enda så mye han slo på den. – «Så prøver vi en til da,» sa Lillebror. Han hadde det så travelt at han ikke hadde tid til å høre etter bussen engang.
Det ble et spisst, lite, rart hus. Lillebror forsøkte å krype inn i det, men det var for lite… - «Altså er det ikke meg som skal bo i det,» sa Lillebror. «Jeg kan jo ikke bo i et hus som er for lite for meg.» Han prøvde å løfte det opp og træ det over hodet. Da stod han på en måte inni huset, men det rakk ham ikke lenger enn til knærne. «Nei, det er helt sikkert ikke meg som bor i det,» sa han. Han så seg om. Litt lenger borte lå det noen grener og røtter, som far hadde hugget av et gammelt tre. «Vi får knerte av de grenene litt,» hadde han sagt, «for de går jo helt innpå huset,» og så hadde han knertet i vei med øks, da. En av de grenene eller røttene så akkurat ut som et lite menneske. Den hadde både armer og ben og et lite hode.
«Det er nok deg som bor i dette huset – Knerten,» sa Lillebror. «Knerten? – Det var et fint navn! Det er akkurat det du heter. Du kan være kameraten min, for det er ikke noen andre her. Jeg og deg, vi er venner, ikke sant, og nå kan du bo inni huset ditt, så kan jeg komme på besøk.» Lillebror banket på det vesle spisse huset. – «Er du hjemme, Knerten?» Det svarte ikke derinne. Han måtte visst kikke inn. «Neimen ligger du og sover midt på dagen du, da? Du var nok sent oppe i går kveld, tenker jeg. I dag skal du legge deg tidlig, det skal jeg passe på. Kom, skal vi klatre opp på det høye fjellet der og snakke med dragen».
«Kanskje du skal gå opp på det fjellet helt alene,» sa Knerten.
«Ja, men da må du love å vente på meg. Du får ikke lov til å gå inn i huset ditt igjen,» sa Lillebror. Han tok med seg en liten hyssingstump. «Jeg skal binde dragen, skjønner du,» sa han. «Hvis vi har den i bånd, så er den ikke så farlig. Kom du også, Knerten! Det er moro å klatre, vet du!»
Men Knerten kunne jo ikke klatre alene, så han sa bare: «Jeg gidder ikke.»
«Du skal ikke si gidder ikke,» sa Lillebror. «Det er det verste jeg vet. Du kan heller si at du arbeider med maten til dragen. «Å,» sa Knerten.»
Jo Nesbøs "Doktor Proktors tidsbadekar"
Doktor Proktor-bøkene handlar om ei jente og ein gut, Lise og Bulle, og deira merkelige nabo doktor Proktor. I den andre boka i serien, «Doktor Proktors tidsbadekar», har doktor Proktor dratt til Paris for å finne igjen sin ungdomskjæraste, Juliette Margarin. Ein dag dumper eit underleg postkort ned i postkassa til Lise i Kanonveien. Det er frå Doktor Proktor, og etter mykje tyding forstår Lise og Bulle at doktor Proktor er fanga i fortida og at dei må hjelpe ham tilbake. Men kvifor er kortet skrevet i kodar, er det nokon som er ute etter ham?
Boka er prega av sprelske påfunn, masse humor og språkleg leik, og ho er morosam å lese både for barn og vaksne. Ho egnar seg godt for høgtlesing, og for elevar som liker tøys og tull. Kanskje passer boka spesielt godt for gutar som ikkje er veldig interessert i å lese bøker, ettersom ho fangar lesarens interesse med sitt humoristiske preg.
Eit utdrag frå boka:
«Juliette og doktor Proktor hadde truffet hverandre i Paris og blitt forelsket.
Etter å ha vært kjærester i et par uker, banket Juliette en natt på døra hans på pensjonatet.
Han ble svært glad da hun rett og slett spurte om han ville gifte seg med henne. Men også forbauset da hun ba om at de straks, nå i natt, satte seg på motorsykkelen og kjørte til Roma i Italia og viet seg der så fort som mulig.
Juliette ville ikke gi noen forklaring på hastverket, og Proktor pakket sin eneste dress og startet opp motorsykkelen uten å mase mer. Han hadde nemlig en mistanke om hva dette handlet om. Juliettes far var baron. Og selv om det var lenge siden baronfamilien Margarin hadde vært rike, mente nok baronen at en norsk og temmelig mislykket oppfinner ikke var god nok for baronette Juliette. Men nå kjørte Juliette og Proktor gjennom natten og gjennom Frankrike for å gifte seg.»
Boka er prega av sprelske påfunn, masse humor og språkleg leik, og ho er morosam å lese både for barn og vaksne. Ho egnar seg godt for høgtlesing, og for elevar som liker tøys og tull. Kanskje passer boka spesielt godt for gutar som ikkje er veldig interessert i å lese bøker, ettersom ho fangar lesarens interesse med sitt humoristiske preg.
Eit utdrag frå boka:
«Juliette og doktor Proktor hadde truffet hverandre i Paris og blitt forelsket.
Etter å ha vært kjærester i et par uker, banket Juliette en natt på døra hans på pensjonatet.
Han ble svært glad da hun rett og slett spurte om han ville gifte seg med henne. Men også forbauset da hun ba om at de straks, nå i natt, satte seg på motorsykkelen og kjørte til Roma i Italia og viet seg der så fort som mulig.
Juliette ville ikke gi noen forklaring på hastverket, og Proktor pakket sin eneste dress og startet opp motorsykkelen uten å mase mer. Han hadde nemlig en mistanke om hva dette handlet om. Juliettes far var baron. Og selv om det var lenge siden baronfamilien Margarin hadde vært rike, mente nok baronen at en norsk og temmelig mislykket oppfinner ikke var god nok for baronette Juliette. Men nå kjørte Juliette og Proktor gjennom natten og gjennom Frankrike for å gifte seg.»